Om å sitte.

Sitte.
Helt helt i ro.
Med øynene lukket.
Bare være akkurat der.
I 12 minutter.

Noen kaller dette for å meditere.
Det er det vel gjerne også på et vis.
Jeg kaller det likevel for å sitte.

Ordet meditere inneholder for meg mange forventninger,
forventniger om et tomt hode,
rolig og dyp pust,
ingen tanker,
stillstand.
Dette er ikke alltid jeg klarer å oppnå, noe som kan føre til frustrasjoner.
Jeg jobber med å forenkle livet mitt, luke ut gamle vaner (uvaner?) og mønstre, kvitte meg meg ideer om hvordan ting "må" være.
Derfor kaller jeg det for å sitte.

Jeg har merket at siden jeg begynte å kalle det for "å sitte" i stedenfor "å meditere", samt endret tiden jeg sitter fra 25 til 12 minutter, gjennomfører jeg det oftere.
Noen ganger tar det 11 minutter før hodet, kroppen og pusten roer seg ned, andre ganger kun et par pust. Men nesten uansett, så fører det til endringer, fargene er litt klarere når jeg åpner øynene igjen, pusten litt roligere, og kroppen føles litt mer opplagt.

Alt som skal til er 12 minutter hvor man sitter helt helt i ro. Om man ønsker kan man la tankene flyte. Om man vil kan man følge pusten inn og ut. Om man vil lager man seg sitt eget fokus. Noen kan gjøre dette i en stol, eller liggende. Personlig sovner jeg da, og gjør det derfor sittende på en pute på gulvet, eller på en pinnestol uten å bruke ryggstøtten. Å sitte i sengen om morgenen er en fin og myk start på dagen, særlig nå som det er mørkt ute. Uansett er 12 minutter ekstra under en varm, god dyne aldri å forakte.